Selv om mange regner middelalderen som Tønsbergs storhetstid, var det i løpet av vikingtida at byen vokste fram. Tønsberg er derfor definitivt også en vikingby.
Omkring år null sto havet åtte meter høyere enn i dag i Tønsberg, det vil si nesten helt opp til dagens Storgaten. I det som senere skulle bli byen Tønsberg var det derfor ikke så mye av området man kunne dyrke og utnytte den gangen. De eldste gårdene vi finner spor etter er likevel fra 200-tallet etter vår tidsregning. Tønsberg ble deretter stadig mer befolket, og i århundrene som fulgte vokste det fram en handelsplass.
I dag vet vi at Tønsberg har en helt unik beliggenhet. En flott skjærgård og kystlinje. En god og populær havn, beskyttet mot vær og vind, som fører ut mot det åpne havet enten via Vestfjorden eller Kanalen, og ikke minst et næringsrikt og fruktbart omland. Nettopp disse forholdene var avgjørende for at byen Tønsberg ble etablert som handelsplass og by fram mot år 1000. For ikke å glemme en siste viktig forutsetning, Slottsfjellet. På klippen, tett mot både havet og byen, hadde man en nærmest naturgitt forsvarsborg som kunne beskytte byen mot truende inntrengere.
Vestfold fylke er særdeles rikt på storslåtte arkeologiske funn fra vikingtida, som Gokstad i Sandefjord kommune, Borre i Horten kommune, og, kanskje det mest kjente av dem alle, Oseberg i Slagen i Tønsberg. Disse gravfunnene vitner om Vestfolds sterke politiske og handelsmessige betydning fram mot år 1000, og funnrikdommen taler også sterkt for at det har blitt etablert handelsplasser i området på denne tiden, som Tønsberg.
Nettopp fordi Tønsberg over tid vokste fram som handelsplass og ikke ble grunnlagt av en konge eller annen mektig person, har det alltid hersket tvil om når Tønsberg ble by. Den islandske sagaskriveren og høvdingen Snorre Sturlason beskrev i hans hovedverk, Heimskringla, når og av hvem de andre store middelalderbyene, som Trondheim, Oslo og Bergen, ble grunnlagt. Men når Snorre kommer til Tønsberg nevnes byens opprinnelse kun diffust og indirekte. I Håkon Hårfagres saga skriver Snorre at Harald Hårfagre besøkte byen, eller kaupstaden, på vei til slaget ved Hafrsfjord. Ettersom man antok at slaget fant sted i 872, festet etter hvert tradisjonen seg om at Tønsberg ble grunnlagt i 871. Da, mente man nok, var det i alle fall sikkert at det fantes en by her.
Snorre er sparsommelig med mer konkrete opplysninger om Tønsbergs opprinnelse. For å finne ut mer om byens utvikling før år 1000, må vi derfor lene oss til arkeologiske undersøkelser. Gjennom boreprøver de senere årene har man funnet tydelig spor etter en viss bystruktur i Tønsberg fra 900-tallet. Selv om Snorres dugelighet som historisk kilde siden slutten av 1800-tallet stadig har blitt problematisert, kan man ikke helt avvise Snorres opplysninger. De fleste vil nok i dag være enige om at Tønsberg beveget seg i grenselandet mellom handelsplass og by omkring 900.
Snorre knytter Harald Hårfagre sterkt til Vestfold og til Tønsberg, som en sentral del av kongens nyetablerte norske kongedømme. Samtidig har historikere senere sådd tvil om dette herredømme var reelt ettersom Vestfold på 800- og 900-tallet tydelig var dominert av danske konger og herskere. Bevisst eller ubevisst fra Snorres side ble derfor Snorres fortelling en tydelig argumentasjon for at Vestfold og Tønsberg var rotnorske områder, ikke danske.
Nettopp for å sikre Vestfold og Tønsberg som en del av det norske riket innsatte, ifølge Snorre, Harald Hårfagre på begynnelsen av 900-tallet sin egen sønn, Bjørn Farmann, som konge over Vestfold, med Sem kongsgård, rett utenfor Tønsberg, som kongssete. Snorre beskriver Bjørn som en klok og fredelig type. Tilnavnet Farmann fikk han fordi han hadde mange handelsskip og ofte var på handelsreiser til mange land. Norske, danske og tyske handelsskip var nå ofte å se i Tønsberg. Men den rolige og sindige småkongen skulle få en brutal død.
Rivalisering med halvbroren Eirik Blodøks endte til slutt med at Bjørn Farmann ble hugget ned og drept utenfor Sem kongsgård i 927. Ifølge Snorre ble han hauglagt i Farmannshaugen ved kongsgården. Om dette stemmer, vet vi ikke sikkert i dag, men det som i dag kalles Farmannshaugen er i alle fall blitt et kjent landemerke i åkeren rett sør for Jarlsberg hovedgård. Bjørn Farmanns banemann, Eirik Blodøks, fikk ikke tilnavnet sitt ufortjent. Også to andre av Eiriks halvbrødre måtte bøte med livet i Tønsberg under hans blodige øks, Olav og Sigrød. Ifølge Snorre falt disse i kamp ved Gunnarsbø i 934 og ble hauglagt på Haugar. De to haugene som etter tradisjonen er Olavs og Sigrøds endelige hvilesteder på jorden, står der ennå, men vi kan nok aldri få vite om det faktisk er Hårfagre-sønnene som hviler der.
Uansett om man velger å ta Snorres fortellinger som god fisk eller ikke, er det ingen tvil om at vikingtida var en dramatisk tid, også for folk i Tønsberg. Men mens maktens rivaliserende persongalleri holdt på med sitt, var det viktigste for folk flest å få det daglige brød på bordet, beskytte sin ætt og familie og ellers leve fredelige og sindige liv. Overgangen fra handelsplass til by kjennetegnes med at det i byen ble fast bosetning av handelsmenn og håndverkere. Gjennom byens framvekst ble det også skapt et helt nytt bomlijø i Norge. Her bodde man tettere og på mindre eiendommer. Mens de typiske store vikinggårdene ute på landet bredte seg utover, var bygårdene mye mindre. Innvendig var det stort sett kun ett rom, hvor man spiste, arbeidet og sov, med et langt ildsted i midten og med benker langs veggene.
Hvor mange som bodde i Tønsberg omkring år 1000, vet vi ikke. Menneskene som fantes her den gangen, har vi liten direkte kjennskap til. Tønsberg eldste historie ligger delvis skjult for oss der ute i fortidens mørke. Først ved begynnelsen av den norske middelalderen trer byen fram for oss gjennom samtidige skriftlige kilder, og byen Tønsberg får sin sterke nasjonale posisjon og storhetstid. Men byens opprinnelse – den må vi til vikingtida for å finne.
